Se transkripsjonen av det jeg sier på videoen

Grunnen til at jeg måtte flytte det var jo at det begynte å bli vanskelig å fungere som familie hjemme.

…..utrolig mye album, da.

Så, når pappa kom hjem fra skolen – han hadde heldigvis ikke hentet oss i barnehagen først – så lå mamma død på sofaen hjemme, med et reinvaska hus. Og, dette her var en enorm påkjenning for familien. Kanskje mest av alt for pappa, som nettopp satt igjen med to små barn og gikk på skole og jobber og nettopp hadde mistet kjærligheten i livet sitt. Selv om de ikke fikk det til å fungere så godt alltid, så var det jo hans store kjærlighet. Første….så vidt jeg vet første han var skikkelig forelska i og prøvde å leve et liv med. Så da ble det ganske tøffe tak i etterkant. Fra jeg var tolv år så lurer jeg på om det var nevnt at kanskje det kunne være en idé å la noen andre ta oppgavene en liten periode for å se om det kunne hjelpe. Men det klarte han ikke tanken på. Mens to år etter – da var jeg blitt fjorten – da husker jeg at jeg ble spurt om det også, av psykologen. Og, jeg husker at jeg tenkte at det var en god idé.

Så skal vi altså se på bilder, familiebilder.

Når jeg sitter her og ser på bildene så kjenner jeg at jeg faktisk…. Altså, det er jo sårt å se på dette bildet hvor jeg har… hvor jeg står her ved kisten til mamma. Men det er faktisk enda sårere å se pappa lei seg. Det er liksom som at jeg allerede da… Ja, det er greit nok at jeg er lei meg, men pappa må ikke være lei seg.
Hva er det som skjer i bildet her nå?
Nei, da… Dette her er jo etter begravelsen. Så har vi kommet hjem til der vi er, og så ligger han på fanget til en veldig god kamerat, som da var sammen med søsteren til pappa. Så det var vel vår onkel.
Hvordan ble forholdet mellom deg og faren din etter at moren din døde?
Nei, det var ikke noe forskjellig, egentlig. Altså, det var jo forhold datter og far. Men det var jo når… først når jeg ble eldre hvor han var mer sånn innelukka og ville ikke snakke så mye om ting og syns at det var vanskelig. Mens jeg var… stilte masse spørsmål og lurte på hvorfor han ikke grein og lurte på hvorfor han var stille og lurte på ditt og lurte på datt og hadde jo tusen spørsmål om alt mulig. Og det syns han var vanskelig.
Hva tenkte du om å flytte inn i en fosterfamilie?
Nei, det var skummelt og spennende. Altså, jeg husker faktisk ikke veldig mye…fra det. Hva jeg tenkte sånn sett. Men jeg husker hva jeg følte når jeg satt i bilen, for eksempel på vei ut dit. Jeg husker at jeg tenkte at de var gamle. Altså, de var jo ikke gamle, men de var eldre enn det pappa var. Og de var vel kanskje rundt 50-60, mens jeg var fjorten, ikke sant. Så det var jo et sprik. Og det luktet hund i bilen, og vi hadde jo ikke dyr annet enn rotter og hamster, ikke sant, og det var så annerledes. Og så var det en veldig lang tur, kjøretur, fra Bergen til Ulvik. Det er riktignok bare to og halv time, men det føltes som en evighet.

Og han syns jo også det var så hyggelig å komme til jul for da var det jo så ryddig hos oss…
Det spørs hvor mye tid de har til å vise rotet ditt på….
Ja, jeg håper det.

Det at vi har vært såpass ustrukturerte som Lars og jeg er, altså, at det er rom for å…. Vi er ikke en standardfamilie. Vi er ikke standardfamiliemedlemmer på en måte og at det er rom for være den en er. Og at… på en måte så er det ikke så viktig for oss at de fosterbarna som kommer inn skal oppføre seg akkurat sånn og sånn og sånn og sånn, men at en klarer å leve sammen på fredelig vis. Vi må også revurdere hele vårt verdisystem og regler og normer i huset for hvert nytt fosterbarn som kommer, for det at de… det er ikke bare de som skal tilpasse seg oss, vi må også tilpasse oss dem.
Men, hvis vi hadde spolt tilbake tyve år i tid nå, og noen hadde spurt dere: ”Vil dere bli fosterforeldre?” Hadde dere gjort det igjen?
Ja.
Det hadde vi nok gjort. Det er jo en kunnskap som du sitter på som du… og en mulighet til å forstå, som du….
Vi har lært utrolig mye, både om oss selv og om andre, og vi har utviklet oss enormt som menneske, begge to.
Er det godt å se hvor Lene er nå i livet sitt?
Ja.
Ja!
Veldig godt.
Tror dere at dere har bidratt…
Ja. Ja, det tror jeg. Det tror jeg.
Jeg tror det at Lena har latt oss bidra, og det sier mye om Lene.
Og det har jo gitt meg et ønske, å ha lyst til å gjøre det som dere gjør, ikke sant. For det ser jo jeg på som en… altså, det blir jo bare spekulering å si om… på en måte, om det hadde kommet uansett eller om det var her, men jeg vil gjerne tilegne det til dere og se på det som en gave som jeg har fått… av dere.
Det er jo klart det, at det er en ekstra bonus det at hun har blitt inspirert til å kunne ta fatt på samme type oppgave, det er jo kjempeflott.
Ja, nå gir jeg deg en klem og så er vi … vi er vel på vei. Ja, så er vi ferdig med det. Nå får der være nok for i dag, for denne gang.
Neste gang skal vi klemme mer.
Ha det.
Ha det.
Godt å se deg.
I like måte.

Hvor mange barn har du?
Nå har jeg to.
Og hvor mange fosterbarn har du hatt?
Fem.

Dokumentar om Lene sin historie i barnevernet

KJÆRLIGHET TIL OVERS

Dette er en minidokumentar hvor jeg snakker om min opplevelse av det å flytte fra min familie og inn i et fosterhjem. Jeg har tekstet videoen slik at du kan øve på å lytte til og forstå norsk.