Mitt første jobbintervju i Norge

, ,

Som jeg skrev før var jeg veldig deprimert og hadde ikke noe lyst til å gjøre hva som helst, så det var kjæresten min som ordnet CV og søknadsbrev. Jeg lærte norsk bein hardt, men uten å lykkes, uten fremgang. Jeg kunne ikke utrykke meg i vanlige situasjoner en gang, samtaler i hverdagen. Jeg var ferdig med “På vei” bok da jeg fikk invitasjon til jobbintervju. Jeg kunne forstå litt hva kjæresten min sa, fordi, for det første, var jeg ikke nervøs når jeg prøvde å snakke med ham. For det andre snakker han tydelig bokmål.

Når jeg prøvde å snakke på norsk med kjæresten min, alt så litt enklere ut, jeg tenkte ikke på feil. Når jeg prøvde å snakke med noen annen, følte jeg meg skikkelig stresset. Stress gjorde ble det enda verre, jeg var redd til å gjøre feil, derfor valgte jeg ofte til å ikke prøve i det hele tatt.

Så når jeg fikk invitasjon til intervju, var jeg sikker at jeg vil ikke få den jobben. Selv om jeg virkelig trodde det, ville jeg gjøre mitt beste. Jeg forberede meg mye. Vi tenkte grundig gjennom hva som kunne bli spurt og vi skrev ned alt på et ark. Jeg skrev det jeg ville si om meg selv for vi viste at det var ofte spurt av intervjuer. Jeg lærte alt utenat. Jeg lærte mange forskjellige fraser som er brukt i samtalen, som «den er god», «sånn ja», «ja, det er det», «når som helst» osv. Jeg jukset. Jeg følte meg forferdelig at jeg prøver å få meg en jobb på den måten. Jeg var alltid veldig ærlig og samvittighetsfull. Det å forberede meg godt var så slitsomt. Dere kankje tenker at jeg overdriver, men denne gangen var det til og med vanskelig for meg å si «takk for at jeg fikk komme». Norsk språk var helt fremmed og unaturlig. Jeg lærte ikke fort, jeg var ikke god i å lære nytt språk dessverre.

Under intervjuet latet jeg som om jeg kunne snakke norsk på B1-B2 nivå. I CVen min stod det at jeg kan norsk på B2. Sandheten var at kunne knapt snakke på A2 nivå. Jeg var overasket at jeg fikk jobben. Det var morsomt at jeg fikk ikke med meg med en gang at jeg fikk jobben. Han snakket kjempedialekt så jeg trodde at jeg forstod 10-20% av det han sa. Det var bra at kjæresten min ventet på meg ute og når vi var ferdige og de snakket litt sammen og sjefen sa at han kan gratulere meg men en ny jobb. Jeg var glad og trist samtidig, jeg ville ikke å skuffe den snille mannen som ga meg sansen. Jeg skulle begynne etter en måned, den 1. mai. Det var jo bare en sommer jobb på bensinstasjon. Jeg roet meg ned og trodde at en måned var nok til å bli flinkere hvis motivasjonen var tilstede.

Den første veke etter intervju lærte jeg mange timer om dagen, men jeg ble utsliten. Jeg begynte å lære fra «stein på stein» boka, jeg hadde et par barn bøker hjemme som jeg prøvde å lese og så på NRK super. «Galaxy parken» var den første serier på norsk som jeg så på og jeg var overasket over meg selv at jeg likte de seriene. Det var såååå nyttig at NRK har undertekst. Jeg tok mange bilder med fraser og uttrykk men jeg så på NRK, jeg kunne stoppe opptaket og oversette. Jeg prøvde å lære så mye som mulig på kort tid. Den måneden lærte jeg faktisk mye mer en i noen måneder før. Jeg var sterkt motivert. Jeg jukset under intervju og ville nå å gjøre mitt beste. Jeg fikk sansen og jeg satt stor pris på det.

Men hvordan dagene mine går på jobb, skal jeg fortelle senere.

“Love, du liksom” var min første barnebok jeg leste, jeg fikk det som en gave fra kjæresten min. Det tok meg mye tid å forstå hva er “liksom” for noe.

Skirmante kommer til Norge

, ,

Dette er mitt første innlegg så jeg vil fortelle litt om meg selv, bakgrunnen min og hvordan og hvorfor jeg kom til Norge.

Jeg har alltid ønsket meg et godt liv, men har ikke tenkt så mye om fremtiden. Da jeg var liten, brydde jeg ikke meg om karakterer på skole og tenkte ikke så nøye om hva jeg skal studere etter skolen. Det er vanlig at en skal til universitet etter skolen i Litauen, spesielt hvis foreldrene er utdannet. Det var et miljø jeg har vokst opp, så jeg måtte til universitet rett etter skole og det var ikke noe valg i hodet mitt.

Siste år på skole, bestemte jeg meg å studere enten geografi eller meteorologi, for geografi var favoritt faget mitt. Jeg fikk en gratis plass å studere meteorologi, så det var det. Etter bachelor tok jeg master i hydrometeorologi og jobbet i et miljøvern byrå samtidig. De seks år på studiene var spennende og jeg fikk oppleve masse nye ting.

Da var det ett år igjen på masteren min, ble jeg forelsket på nytt i en ex kjæreste min som var vennen min på godt og ondt. Han bodde i Norge og jeg besøkte ham der ofte. Da jeg kom hit på første gang var det så utrolig fint vær her, jeg var fasinert. Alt så rett og slett magisk ut. Jeg visste med en gang at jeg vil bo her. Jeg kunne tenke meg å flytte hit til kjæresten.

Det var godt at jeg hadde sånne følelser for det var så vanskelig å være i avstandsforhold. Det var mye krangling og mye stress. Den avstanden nesten skilte oss fra hverandre.

Dessverre var det ikke lettere når jeg flyttet, der hadde vi andre problemer. Det første året var full av kaos og negative følelser. I noen måneder hadde jeg ingen jobb, lærte norsk hjemme på egen hånd med min kjærestes hjelp og ble utrolig deprimert. Det var vinter og det var mørkt og kaldt. Min kjæreste prøvde å hjelpe så godt han kunne, men jeg begynte å havne inn i depresjon. Jeg kunne være hjemme i noen dager uten å komme meg ut. Jeg ville ikke gå ut, jeg ville helst ligge i senga og tenke mørke tanker, all slags tanker. ALT føltes meningsløst og håpløst. Jeg prøvde å lære språket, men lærte med den tanken i hodet hver gang at «Du er dum, dette er for vanskelig, du skal aldri klare det, det er UMULIG». Jeg ville ikke en gang gå på butikk alene, for jeg skjønte ikke hva de sier. Hjerte mitt dundret hver gang jeg ble spurt om jeg vil ha en pose.  Jeg virkelig trodde at det blir mye enklere.

Men så fikk jeg min første jobb…